Torsdag 21.november skjønte vi at det var ting og tang i gjære. Vi fikk tilkallt barnevakter og fikset barnevakter til dagen etter. Kvelden kom og de regelmessige takene ble litt mer uregelmessige. Hans og jeg gikk en tur i den kalde vinterkvelden. Kjøpte sjokolade, spiste hamburgere og slappet av. Rett før kl.00.00 gikk vi og la oss. Da tok takene seg opp igjen. Jeg orket ikke ligge i sengen så jeg begynte å gå rundt på soverommet. Nå kom takene med 3 min mellomrom og de ble stadig vondere. Bestemte oss for å ringe til føden. Snakket med ei svensk jordmor (ingen bombe om man har fulgt med på de to forrige fødslene mine...hehehe). Fikk beskjed om å komme opp på sykehuset. Vi vekket barnevaktene og ga beskjed. Tittet innom Benjamin og Jacob - og preget av stunden begynte jeg selvfølgelig å gråte. Like rart som det var forrige gang å skulle dra fra elsklingene for, å forhåpentligvis, snart komme tilbake med nok et lite nurk. Den ene barnevakten kjørte oss opp til sykehuset. Det var kaldt, så det ble en liten pause i riene.

Vel oppe på føden ble vi tatt imot av den svenske jordmoren jeg snakket med på telefonen. Hun fortalte at hun ikke kom til å være med på fødselen vår og at vi skulle få en annen jordmor. Hans og jeg måtte bare flire litt for oss selv når nok en svensk jordmor kom og presenterte seg. Det er visst ikke meningen at vi skal treffe andre enn svenske jordmødre under fødselene våre.

Åpning ble sjekket og jeg ble lagt på ctg-overvåkning. Som legen min hadde sagt dagen før så hadde jeg tøyelig til full åpning, men jordmoren kom frem til at det kun var 4 cm når det ikke ble tøyd. Helt greit for da kom det nok ikke til å bli den styrtfødselen som jeg var forespeilet - og redd for. Etter undersøkelsen gikk Hans og jeg inn på fødens tv-stue. Vi så på dagens siste program. Dersom jeg ikke husker helt feil så var det "Absolutt underholdning!" som gikk på tv'n i sene natterstimer.

Jeg stod oppetter veggen mesteparten av tiden. Riene kom med 8 min mellomrom. De var helt greie å komme seg gjennom. Jeg leste endel blader mellom takene. Så langt var det en drømmefødsel. Akkurat sånn jeg har sett for meg at jeg ville ha en fødsel. Hans og jeg var trøtte, men spenningen og den siste ventingen gjorde at vi ikke merket natten noe særlig.

Det var ensomt på føden. Det var ingen andre enn jeg som var i fødsel. Vi gikk litt frem og tilbake. Kjøpte brus i automaten på gangen. Tittet ut av vinduet og så ut på de folketomme gatene. Tiden gikk. Med (u)jevne mellomrom kom jordmoren og tittet til oss, men gikk igjen. Vi hadde det så fint alene. Mellom riene tullet vi og pratet. Under riene stod jeg mot veggen og jobbet alene. I de andre fødslene så har jeg villet at Hans skulle massere meg. Denne gangen ville jeg ikke bli tatt på. Rart, så ulikt det kan være!

Etter en tid skiftet jeg og fant ut at jeg skulle forsøke meg på dusjen. Det var ikke behagelig i det hele tatt. Jeg ble kvalm og uvel. Ville bare ut av dusjen så fort som mulig. Fikk tørket meg og kommet meg inn på fødestuen igjen. Når jordmoren kom fortalte jeg at jeg ville ha lystgass tilgjengelig. Hun hentet utstyr og koblet det til. Følte enda ikke behov for det, men det var kjekt å ha det rigget opp.

Nå begynte jeg å bli sliten i beina. Klokken nærmet seg 5.30 og jeg hadde gått rundt og stått oppreist siden 00.00. Jordmoren sjekket åpningen på nytt, men det var ikke mer enn 4-5 cm åpning. Hun kjente på åpningen under en rie - AU! Det var ikke behagelig! Fant ut at riene virket på livmormunnen min så hun ville ikke gjøre noe enda, men jeg skulle si ifra om jeg ble sliten sånn at de evnt skulle vurdere om de skulle endre taktikk.

Riene hadde stadig kommet tettere på hverandre og nå var de nede i 3-4 min mellom. Jeg begynte å bruke lystgass. Like artig som sist! :) Hans sov litt i en lenestol mens jeg moret meg med lystgassen min. Jeg kjente at riene stadig ble vondere. Fremdeles stod jeg oppreist. Jeg hang over en saccosekk som jeg hadde lagt oppi sengen. Under riene stod jeg og trampet i gulvet. Nå ville jeg at Hans skulle slå meg i ryggen mens det gjorde som vondest. Vi fant ut at riene begynte å komme i par. Først kom en helt grei rie som gjorde vondt, men ikke verre enn at lystgassen hjalp. Så kom en skikkelig vond en. Denne siste rien kom like overraskende på meg hver gang.

Jordmoren kommer inn. Klokken er nå 6.30. Hun sjekker åpning. Status er det samme. 4-5 cm åpning. Hun går ut igjen.

Så over til det som holdt på å skremme vannet av meg.

Det har gått 8 minutter siden jordmoren var inne for å sjekke åpning. Hans skulle ta seg noe å drikke. Jeg stod med lystgassen og ventet på en rie. Jeg pustet og pustet og følte at NÅ får jeg panikk. En utrolig merkelig følelse for gjennom kroppen min. Jeg ropte til Hans at han måtte få tak i jordmoren. Tanken som for gjennom hodet mitt var "Nå virker det som om jeg får panikk selv om jeg egentlig vet at jeg ikke får det!" Det var helt rart. Jeg bare MÅTTE få Hans til å få tak i jordmoren. Han fant ikke snoren med det samme, men fikk ringt. Etter noe som føltes som en evighet så kom jordmoren. Jeg hadde fått roet meg og fortalte at jeg på en måte hadde fått panikk.

I det samme kjente jeg at jeg måtte presse. Får ropt det til jordmoren og holder igjen alt jeg kan. Hun blir litt stresset og sjekker straks åpningen. Full åpning! Det er bare for meg å presse. Jeg fikk forklart at jeg ville over i fødestolen først. Hun får ropt på barnepleieren. Nå er ting stresset. Jeg har rier i ett. Holder igjen for jeg vil opp i stolen. Får tatt sengen ut av rommet og flyttet på fødestolen sånn at jeg kommer oppi den. Jeg holder et godt tak i lystgassmasken, men kaster den fra meg. Under hele tiden hører jeg Mumisangen i hodet. Melodien vil ikke ut. Jeg opplever to likestilte virkeligheter. Kan ikke få sagt det på en annen måte. På den ene siden kjenner jeg at Hans stryker meg på hånden. Jeg hører at han sier at babyen snart er ute. Jeg hører jordmoren si at jeg er flink og at det snart er over. Jeg ser Hans, jordmoren og barnepleieren. Jeg kjenner en utrolig smerte i hele kroppen. Så er jeg ikke lenger bevisst noe. Det eneste jeg ser er et skarpt lys. Jeg hører ingenting. Jeg kjenner ingenting. Jeg har det ikke vondt. Tilbake til fødselen igjen. Stemmene og smerten. Mummisangen. Det skifter mellom lyset og fødestuen. Når jeg ser lyset så fører jeg lange samtaler med meg selv. Jeg sier til meg selv at jeg kommer til å dø. Jeg sier at jeg hører hva jordmoren og Hans sier, men at de ikke vet hva de snakker om. Jeg sier til meg selv at jeg må få fortalt dem at jeg kommer til å dø. Jeg var helt rolig, men samtidig helt ute av meg. Jeg hadde ikke lyst til å være der mer, men jeg ville heller ikke tilbake til fødestuen. Det nærmeste jeg kan komme en forklaring er filmsekvensen fra Kontakt - der Jodi Foster drar ut i verdensrommet. Der hun opplever at tiden deler seg. Selv når jeg opplevde det så var det helt uvirkelig. Jeg tror jeg opplevde skiftene omtrent 6 ganger. Mulig at det er like mange press som skulle til for å få Marcus ut. Det hele var iallefall over på noen minutter. For meg varte det minst dobbelt så lenge.

Så er han ute. Jeg husker at jeg skriker. Jeg gråter. Er helt ute av meg. Jeg hører at de andre sier at alt er bra. Jeg sier at det ikke er bra. Får babyen opp på magen. Jordmoren har ikke selv sett hva det ble. Ingen vet det. På magen min ligger det et lite bylt. Så vakker! Hans og jeg bare ser på han...og ser etterhvert etter hva det er. Vi har fått vår tredje gutt.

Ole Marcus veide 3330g og var 51cm lang. Hodet var 34 cm.