|
Min erfaring er følgende: første gang jeg var gravid hadde jeg litt brunlig blødning
(jeg snakker om noen få dråper) ca. i uke 9, og etter fem dager ble jeg svimmel, etter et par
timer fikk jeg sterke menssmerter i ryggen, det varte ikke lenge men var vondt og ikke minst
skremmende siden jeg ikke visste hva som skjedde. Vi dro straks på sykehuset, og der kom alt
ut mens jeg var på toalettet. Det ble likevel foretatt utskrapning fordi de mente (etter UL)
at det var rester igjen i livmoren.
Jeg har siden hatt tre andre spontanaborter, og de har startet mer eller mindre på samme måte,
med litt brunlig utflod/blod Jeg har kjent det litt i ryggen, men vi har jo dratt på sykehuset
før det har kommet så langt at kroppen selv har støtt ut fosteret. Utskrapning hver gang.
Jeg vet at jeg ikke har blitt tatt alvorlig (på legevakt/sykehus) fordi jeg blør så lite og
ikke har hatt smerter, og det er vanskelig der og da. For meg er det også en hel uutholdelig
tanke å gå rundt med et dødt foster inne i meg, så jeg har ønsket utskrapning så fort som
mulig. Men etter hvert som man (dessverre) får erfaring, så tar man jo signalene mye raskere
enn det helsepersonalet gjør (som jo må forholde seg til mange kvinner med veldig forskjellig
forløp).
Neste historie
|
