|
Søndag 15.08.99 endte med rier. Jeg var noen dager på overtid, og ble heltent av at det endelig
var i gang! Så glad og nervøs var jeg at å sove, nei det kom ikke på tale.
Vel, etter en lang natt vandrende rundt omkring var det ingen utvikling. Riene var vondere men
de kom ujevnt og med 15 min. mellomrom.
Sent mandags kveld begynte det virkelig å tære på, så da vi ringte føden fikk vi beskjed om å
komme. Joda, 1 cm. åpning. det var mildt sagt meget skuffende. Så hadde det seg slik at de ikke
var fornøyde med hjerterytmen til babyen, og de ville beholde meg litt utpå natten. Ingen av
disse utskriftene ga entydig svar på at alt var OK. Gjett om jeg var nervøs!! Og fyttirakkern
så vondt det begynte å bli! Det ble ikke noe søvn den natta heller.
Tirsdags morgen kom en ny jordmor og ville sjekke status. 1 cm. åpning. Jeg trudde nesten jeg
skulle begynne å grine! Riene kom jevnt og hardt, men altså ingen endring i åpningen.
Denne staute jordmora tok vannet, men til ingen nytte. Etter en stund satte hun seg ned for en
prat. Hun syntes hjerterytmen til barnet var fin (puh!) men at dette tok altfor lang tid. Det
var bedre å hoppe i det enn å krype, mente hun, og satte meg på drypp. Dette skulle gjøre susen,
visst, og hun lovte at baby skulle være født innen hun gikk av skift om et par timer.
Men ikke denne babyen, nei! Ny jordmor og nye målinger. 3 cm åpning snart to døgn etter at riene
startet. Fikk pethidin mot smertene og ble uvel av lystgassen. Enda mer pethidin utover kvelden
og jeg ble så sløv at alt jeg merket var rietopper og at det presset noe sinnsykt mot blæra.
|
|
Nå begynte jordmor og legen å bli litt stressa, for hjerterytmen sank og spratt opp kast i kule.
Så de byttet på å gå inn å tøye mormunnen. Annenhver gang, mange ganger. Og riene kom tett som
hagl. Tilslutt sparket jeg vekk hele legen og krabbet opp til Sambisen min. "Ja, spark vekk den
jæ**** gynekologen", sa gynekologen :o) Godt de så litt humor i det hele.
Klokka 21.oo fant de ut årsaken til at baby ikke ville ut. Han var en "stjernekikker " som de
kalte det, lå med nesa opp. "Oj", sa jordmora og mente dette kunne ta hele natten. Da knakk
jeg i hop, gitt. Da var det helt tomt for krefter.
Men så syntes lillegutt det var nok. Han ville ut, snudde seg rundt i en svusj og pressriene
kom momentant. Dessverre var jeg rimelig sliten etter to døgn med rier og ingen søvn, samt
denne hjerterytmen de var så bekymret for, så jeg bomma totalt på trykkingen. Det endte med at
de dro ham ut med vacuum.
Han var blå, og panikken tok meg helt. Legen sa at det var helt normalt siden jeg hadde fått
pethidin. De strøyk på dør, men var tilbake like etter med gullet. Han hadde fått motgift,
og hadde hentet seg fint inn :o)
Den meget varierende hjerterytmen kom av at han hadde innmari kort navlestreng. Gutten var
frisk som en fisk, han. Takk gode makter for det!
Neste gang ønsker jeg meg en fødsel helt uten stjernekikking :o)
Knotten
Neste historie
|
